Alltfor gammelt

En bemerkelsesverdig begivenhet var det at professor Andozerskaja skulle forelese om middelalderens historie for dem – en kvinne og professor! Riktignok hadde hun ikke fått doktorgraden hos oss, men i Frankrike selvfølgelig. Men det gikk fremover hos oss og, – for ikke lenge siden hadde hun fått stadfestet sin magistergrad. På timeplanen ble det fremdeles skrevet «lekt.», men det var fastslått og vedtatt i universitetskretser, og velkjent for studentene at det skulle være «prof.»! I tillegg til middelalderen på annet kurs skulle hun også lede seminarer på øverste kurs: arbeid med kilder.

Dette var meget interessant. Flokken trakk seg tilbake til vinduet, de begynte å fortelle hverandre hva de forskjellige hadde hørt om Andozerskaja: Uten tvil var det med dette oppnådd emansipering – og det betydde en seier for alle undertrykte. Andozerskaja hjalp til med å skaffe midler til spisesal, studenthjem, stipendier. Men på seminaret sitt som hun hadde begynt siste vår, hadde hun foreslått pikene å gå inn for pavebuller fra det 11. århundre på latin. De trykte arbeidene hennes var av samme type, om kirkesamfunnet i middelalderen, om pilegrimsferder til Det hellige land . . . Dette vakte forbauselse. Pikene fikk lyst til å titte på professoren sin i dag, gjøre seg opp en mening om henne. Det lyktes. På kontoret fikk de vite at Andozerskaja var hos dekanus nå. De ventet.

Like etter kom hun ut. Hun var slett ikke høy, hvis hun var høyere enn Likonja, var det bare på grunn av det høyt oppsatte håret. Hun var ganske smakfullt kledd, skjønt kjolen hennes skilte seg ikke ut ved noe annet enn en tiltalende, nærmest vekslende gråfarge, den var ikke pyntet på noen måte, eller beregnet på å fremheve figuren for meget.

Hun gikk beskjedent forbi, holdt en bok i hånden, bitte liten som en bønnebok i meget gammeldags omslag, men den hadde et muntert rosa bokmerke. Ikke bare til å være kvinnelig professor, men til å være professor i det hele tatt, var hun svært ung, kanskje litt over tredve.

Desto enklere var det å omringe henne, og flere stemmer spurte: – Unnskyld . . . – Er det De som skal forelese . . .? – Hva skal vi kalle Dem?

– Olda Orestovna. – Olga? – Nei, Olda! – Er det skandinavisk?

– Ja, kanskje det, eller et utslag av min fars fantasi, sa Andozerskaja smilende og lot seg gjerne oppholde.

(Forresten stanset selv berømte professorer gjerne hos studentene. Hvem kjente ikke til prinsippet i den russiske høyere skole: en professors stilling og ry bestemmes av studentenes mening, ikke av ledelsens sympati eller antipati. En professor som ikke behaget skolens ledelse, ville likevel kunne undervise lenge og bli aktet og elsket, og selv etter at han hadde fått avskjed, ville han ha en glorie om sitt hode. Men stakkars den professor som studentene anså som reaksjonær: forakt, boikott av forelesninger og bøker, uunngåelig og æreløs avskjed var hans skjebne.)

– Er det derfor De begynte på europeisk middelalder? . . . (Men en annen, klokere, svarte:) – For noe tull! Hvor ellers kan en kvinne få en høyere grad enn i Europa? Og der studerer de ikke Russland. (De tvilte forresten litt:) – Selvfølgelig må en kvinne kjempe for å oppnå å bli professor, men . . . (Varja fra Velikie Luki:) – Var ikke prisen for høy? Forsvinne ut i den unyttige, mørke middelalderen? . . . (Veronika svarte henne:) – Hvorfor det? Hva med Karejev? Grevs? Like lett og ubesværet som Olda Orestovna nettopp hadde kommet glidende mot dem, like ubesværet sto hun der på sine høye hæler på parketten, «bønneboken» hindret ikke hennes venstre hånd i å understøtte den høyres gester, og ansiktsuttrykket sa at hun var rede til et seminar, til en diskusjon med det samme:

– Det er ingen pris! Hvis man hopper over middelalderen, faller Vestens historie fra hverandre, og blir den nyere tid et bruddstykke, vil dere heller ikke forstå noe.

Hun så spesielt på Veronikas rolige, mørkøyde ansikt.

(Varja fra Velikie Luki:) – Men i praksis begynner Vestens historie og alt vi trenger fordype oss i med Den store franske revolusjon . . .

(Varja fra Pjatigorsk:) – Med opplysningstiden.

– Så med opplysningstiden. Hva har pilegrimsferdene til Jerusalem med dette å gjøre? Paleografien?

Olda Orestovna hørte på som om det var velkjente ting, trakk så vidt på leppene:

– Det er en feil som oppstår ved forhastet tenkning: man oppdager en gren og gir den ut for å være hele treet. Den vestlige opplysningstiden er bare en GREN av den vestlige kultur og kanskje ikke på noen måte den mest fruktbare. Grenene går ut fra stammen, ikke fra roten.

– Men hva er viktigere?

– Ja, hvis dere vil vite det, så er det det åndelige liv i middelalderen. Et så intenst åndelig liv høyt hevet over det materielle har menneskeheten aldri kjent verken før eller senere.

(Dette sa hun om mørk obskurantisme? . . . katolisismen? . . . inkvisisjonen? . . .)

(Begge Varjaene:) – Unnskyld oss! Hvordan kan man ofre våre krefter på middelalderen i Vest-Europa i dag? Hvordan kan det hjelpe til å befri folket? Og en generell fremgang? Studere pavebuller i Russland I DAG?? Til og med på latin!

Olda Orestovna gjorde en myk bevegelse over sidene i «bønneboken». Den var en latinsk raritet. Hun smilte uten tegn på forvirring:

– Mine kjære, historie er ikke politikk der en stortaler gjentar eller bestrider det en annen stortaler har sagt. Historiens materiale er IKKE SYNSPUNKTER, men KILDER. Og konklusjonene blir det de blir selv om de går mot oss. Uavhengig viten må være hevet over . . .

Dette hørte ingen steder hjemme! Dette var altfor gammelt!

Fra Aleksander Solsjenitsyn, August 1914, overs. Ingvild Broch

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: