Archive for september, 2015

10.09.15

Alltfor gammelt

En bemerkelsesverdig begivenhet var det at professor Andozerskaja skulle forelese om middelalderens historie for dem – en kvinne og professor! Riktignok hadde hun ikke fått doktorgraden hos oss, men i Frankrike selvfølgelig. Men det gikk fremover hos oss og, – for ikke lenge siden hadde hun fått stadfestet sin magistergrad. På timeplanen ble det fremdeles skrevet «lekt.», men det var fastslått og vedtatt i universitetskretser, og velkjent for studentene at det skulle være «prof.»! I tillegg til middelalderen på annet kurs skulle hun også lede seminarer på øverste kurs: arbeid med kilder.

Dette var meget interessant. Flokken trakk seg tilbake til vinduet, de begynte å fortelle hverandre hva de forskjellige hadde hørt om Andozerskaja: Uten tvil var det med dette oppnådd emansipering – og det betydde en seier for alle undertrykte. Andozerskaja hjalp til med å skaffe midler til spisesal, studenthjem, stipendier. Men på seminaret sitt som hun hadde begynt siste vår, hadde hun foreslått pikene å gå inn for pavebuller fra det 11. århundre på latin. De trykte arbeidene hennes var av samme type, om kirkesamfunnet i middelalderen, om pilegrimsferder til Det hellige land . . . Dette vakte forbauselse. Pikene fikk lyst til å titte på professoren sin i dag, gjøre seg opp en mening om henne. Det lyktes. På kontoret fikk de vite at Andozerskaja var hos dekanus nå. De ventet.

Like etter kom hun ut. Hun var slett ikke høy, hvis hun var høyere enn Likonja, var det bare på grunn av det høyt oppsatte håret. Hun var ganske smakfullt kledd, skjønt kjolen hennes skilte seg ikke ut ved noe annet enn en tiltalende, nærmest vekslende gråfarge, den var ikke pyntet på noen måte, eller beregnet på å fremheve figuren for meget.

Hun gikk beskjedent forbi, holdt en bok i hånden, bitte liten som en bønnebok i meget gammeldags omslag, men den hadde et muntert rosa bokmerke. Ikke bare til å være kvinnelig professor, men til å være professor i det hele tatt, var hun svært ung, kanskje litt over tredve.

Desto enklere var det å omringe henne, og flere stemmer spurte: – Unnskyld . . . – Er det De som skal forelese . . .? – Hva skal vi kalle Dem?

– Olda Orestovna. – Olga? – Nei, Olda! – Er det skandinavisk?

– Ja, kanskje det, eller et utslag av min fars fantasi, sa Andozerskaja smilende og lot seg gjerne oppholde.

read more »