Aristeas

Peter Huchel, ”Aristeas”

Den første lysning,
da de dødes gull
lå i skyene. Vinden sov,
og på grenen satt kråken
med fjær av skodde.

Og fuglen fløy,
dens vinge slo lyset
i det oregrå,
steppens melkeaktige hud.

Jeg, Aristeas,
som kråke har jeg fulgt en Gud,
jeg streifer
gjennom laurbærlunder av tåke,
opprevet av drømmen,
søker morgonen med stive vinger.
Jeg speidet
i sneskorpede huler,
ansikter, enøyde, belyst av ild,
sank i røken.
Og hestene sto med mankene isfrosset,
festet til bjelkene med remmer av sot.

Og kråken fór
inn i den vinterlige port,
strøk gjennom uthungrede snar.
Rimfrost slo opp.
Og en tørr tunge sa:
Her er det hengåtte uten smerte.

Gjendiktning: Odd Abrahamsen

*

Die erste Frühe,
als im Gewölk das Gold
der Toten lag. Es schlief der Wind,
wo im Geäst die nebelgefiederte Krähe saß.

Der Vogel flog,
sein Fittich schlug das Licht
im Erlengrau,
die milchige Haut der Steppe.

Ich, Aristeas,
als Krähe einem Gott gefolgt,
ich schweife,
vom Traum gerissen,
durch Lorbeerhaine des Nebels,
mit starrem Flügel den Morgen suchend.
Ich spähte
in schneeverkrustete Höhlen,
Gesichter, einäugig, feuerbeschienen,
versanken im Rauch.
Und Pferde standen, vereist die Mähnen,
an Pflöcke gefesselt mit Riemen aus Ruß.

Die Krähe strich
ins winterliche Tor,
strich durch verhungertes Gesträuch.
Frost stäubte auf.
Und eine dürre Zunge sprach:
Hier ist das Vergangene ohne Schmerz.

(1972)

*

Herodot, 4.13–15:

Men Aristeas fra Prokonnesos, Kaystrobios’ sønn, forteller i et dikt at han, drevet av Apollon, var kommet til issedonerne, og at ovenfor disse bodde de enøyede arimasper; ovenfor arimasperne bodde de gullvoktende griffer og ovenfor disse igjen hyperboréerne hvis land gikk helt til havet. Alle disse unntatt hyperboréerne hadde angrepet sine naboer, idet arimasperne var de første til dette. Issedonerne var så blitt fordrevet fra sitt land av arimasperne, skytherne av issedonerne, og kimmererne som bodde ved det sydligere hav var av skytherne blitt tvunget til å forlate sitt land. Når det gjelder dette land, forteller altså Aristeas noe annet enn skytherne. Hvorfra denne Aristeas som omtalte disse ting, var, har jeg altså fortalt. Men hva jeg selv hørte om denne i Prokonnesos og Kyzikos, det vil jeg nå fortelle. Man forteller nemlig der at Aristeas som kunne måle seg med de fornemste borgere, engang var gått inn i et valkerverksted i Prokonnesos og så var død der. Valkeren hadde så lukket sitt verksted og gått av sted for å underrette den avdødes pårørende. Da ryktet om Aristeas’ død allerede hadde spredt seg over hele byen, ankom det fra byen Artake en kyzikensk borger som fikk folk til å tvile på ryktet, idet han påsto at han hadde støtt på Aristeas som befant seg på vei til Kyzikos, og også var kommet i snakk med ham. Dette hevdet han energisk; men den avdødes pårørende hadde begitt seg til valkerverkstedet medbringende det som trengtes til bisettelsen. Men da de kom inn i huset, var ingen Aristeas å se, hverken død eller levende. Syv år senere dukket han igjen opp i Prokonnesos og avfattet da det dikt som hellenerne nå kaller Arimasperdiktet, men så forsvant han for annen gang. Slik forteller man i byene her. Men jeg vet at følgende har tildradd seg hos metapontinerne i Italia to hundre og førti år etter Aristeas’ annen forsvinning, noe jeg har funnet ut ved å sammenholde det som fortelles i Prokonnesos og Metapontion. Metapontinerne forteller at Aristeas viste seg hos dem og befalte dem å opprette et alter for Apollon og stille ved siden av det en billedstøtte med påskriften Aristeas fra Prokonnesos. Han sa at de var jo de eneste i Italia til hvis land Apollon var kommet og at han selv, den nåværende Aristeas, da hadde ledsaget guden, men dengang var han i skikkelse av en ravn. Og da han hadde sagt dette, var han etter metapontinernes beretning, forsvunnet igjen, men selv hadde de sendt bud til Delfi for å spørre guden hva dette fantom skulle bety. Pythia hadde da befalt dem å adlyde fantomet og sagt at de ville ha gagn av sin lydighet, og de hadde da rettet seg etter dette og gjort som det ble sagt dem. Og nå står det en billedstøtte med Aristeas’ navn ved siden av Apollons statue, som er oppreist på torvet med laurbærtrær omkring. Men dette får være nok om Aristeas.

(Overs. Henning Mørland)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: