Latinlæreren i skandinavisk litteratur

Latinen hagler over scenen når Det norske teateret feirer Universitetet i Oslos 200-årsjubileum ved å dramatisere Garborgs Bondestudentar. Her blir latinen og dens lærere skyteskiver for det meste av det som var galt i det norske samfunn på slutten av 1800-tallet. På akkurat dette punkt ser det imidlertid ut som om verden har gått betraktelig fremover.

Hvis man skal vurdere latinens stilling ut fra beskrivelsen av latinlærere i skandinavisk litteratur har den styrket sitt omdømme vesentlig de siste årene. Fra latinlærerne i Garborgs Bondestudentar (1883), Kiellands Gift (1883) og Scherfigs Det forsømte forår (1940) er det en lang vei til latinlærerne man får presentert i Helene Uris Kjerringer (2011) og Jan Kjærstads Jeg er brødrene Walker (2008).  Mens de førstnevnte latinlærere stort sett er skurker eller hindere for romanens hovedpersoner, er de nyeste tilskuddene helter.

Uris latinlærer, Ella Blom (et spill på Scherfigs lektor Blomme eller ekperten på partikkelen ut, professor Blom, fra Gunnar Heibergs Tante Ulrikke, mon tro? ) den drivende kraft i romanen og hennes kveldskurs i latin blir et på alle måter fruktbart møtested for hevngjerrige damer (selv om hun nok kunne gjort enda mer ut av antikke hevnhistorier dersom hun hadde villet – det er definitivt mye mer å ta av!).

Hos Kjærstad er ikke latin- eller  egentlig historielæreren som hovedpersonen etterhvert går over til å kalle ”Gamle Hellas” hovedperson, men han spiller en helt vital rolle når det gjelder viktige tematiske tråder i boken. Kjærstad lar også sin hovedperson, Odd Marius Walaker – på dette tidspunkt 15 år – komme med en refleksjon over antikkstudienes potensielle perspektiverende dimensjon i det han snakker om sin lærer ”en fyr som sto der i svarte bukser og en sober hvit skjorte og fortalte om Sparta og Athen og Themstokles og perserkrigene som om de var viktigere enn alt annet, og han fortalte urokkelig, selv mens viskelær og og papirbiter fløy rundt ham, og plutselig […] begynte jeg å høre etter. […] Noe av det han fortalte, hadde vi hatt om på lavere klassetrinn, men han fikk det til å stå frem i et nytt lys, eller det var litt som om jeg allerede visste noe om hva han sa, men like fullt var avhengig av at det ble nevnt før jeg skjønte at jeg visste det, og jeg fattet for eksempel, eller tror  iallfall jeg fattet, noe om at særlig disse perserkrigene var avgjørende historiske hendelser, et veldig sammenstøt mellom Vestens og Østens folk, og når han kom  til romerriket, krydret han alltid historiene med sitater på latin, og enkelte gjentok han så ofte at vi lærte dem nærmest ufrivillig, og mye av det han sa, fikk meg til å betvile den lærdommen vi fikk presentert i de øvrige timene, eller det var kanskje sånn at jeg brått så hvor vilkårlig alt var og at det helt sikkert kunne forklares på andre måter.”

Hva med en studie av latinlærerens rolle i skandinavisk litteratur? Noe for en MA-oppgave for eksempel?

— Mathilde Skoie

[Redaktörens anmärkning: även den skandinaviska filmen har sin beskärda del av orepresentativa latinlärare:

]

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: